Strategisk tonefall

Bør tonefallet gå opp eller ned på slutten av viktige setninger?

Hvis du lurer på om du og kameraten din kommer til å rekke toget, kan det hende du sier: «Vi rekker toget». Han sjekker VY-appen og svarer «Vi rekker toget». Hva slags samtale er det? Den består jo av nøyaktig de samme ordene, og likevel føles det første som et spørsmål og det andre som et svar. Prøv å uttale setningen høyt for deg selv, først som et spørsmål og deretter som et svar. Merker du at forskjellen er tonefallet? Dersom en påstand slutter med stigende tonefall lyder den som et spørsmål, eller som noe du er usikker på eller noe du lar «bli hengende i lufta» for at andre skal respondere. Når du derimot avslutter en påstand med synkende tonefall uttrykker du et svar eller en konklusjon, og fremstår med autoritet og overbevisning.

Mange formidlere har mye å tjene på å være bevisst på dette. Særlig det å gå ned på slutten av viktige poenger, for å fremstå med overbevisning, er svært nyttig å øve seg på.
Det går også an å utnytte dette at stigende tonefall får ting til å «bli hengende i lufta». For på den måten kan du lokke frem respons, nikking eller «m-mm» mens du snakker.
Hvis du syns det er vanskelig å få tak i forskjellen på stigende og synkende tonefall kan du bruke denne huskeregelen: Etter en påstand som slutter med at tonefallet går ned, vil det føles naturlig å legge til «sånn er det bare», mens etter en påstand som avsluttes med at tonefallet går opp vil det heller føles naturlig å legge til «Er det ikke sånn’a?»
Bruk tonefallet strategisk mens du formidler, og vær særlig bevisst på å la tonefallet gå ned på slutten av setningen, når det er noe du vil slå fast med ro og overbevisning.